Når behandling blir et redskap for ydmykelse og hevn

Ved den psykiatriske avdelingen kjent som Voksenpsykiatrisk avdeling Vinderen, peker flere vitneutsagn på en kontroversiell intern inndeling som gjenspeiles i byggets struktur og hvordan pasientene fordeles.

Avdelingen er delt inn i tre hovedseksjoner:

Den første delen minner om et mottaksområde, med en viss grad av bevegelsesfrihet. Den andre delen beskrives som sterkt lukket, med dører og vinduer i metall, nærmest uten møbler eller grunnleggende livsvilkår, noe som gir inntrykk av at den er reservert for pasienter som vurderes som «farlige» eller som krever streng overvåkning.

Den tredje delen, ifølge samstemte vitnesbyrd, skal være forbeholdt nordmenn av etnisk norsk opprinnelse. Ifølge pasienter og pårørende fremstår denne delen som et slags helse-resort, med fri tilgang til å gå ut og inn, handle, og benytte seg av ulike komfort- og underholdningstilbud.

Flere tidligere pasienter uttrykker overraskelse over det de oppfatter som diskriminering, som ikke synes å være basert på medisinske kriterier, men heller på etnisk bakgrunn eller kulturell opprinnelse. De peker på at nordmenn med utenlandsk bakgrunn ofte blir plassert i de lukkede og mindre menneskelige seksjonene.

I enkelte tilfeller, når helsemyndighetene varsles eller fører tilsyn, overføres enkelte utenlandske pasienter midlertidig til den bedre avdelingen, angivelig for å skape et inntrykk av lik og rettferdig behandling for alle.

Disse observasjonene er dokumentert gjennom vitneutsagn fra personer som selv har vært inne i avdelingen.

Avdekkes det gjennom rapporter og vitnesbyrd en bekymringsfull praksis: Pasientopptak baseres ikke på behandlingsbehov, men på personlige vurderinger fra leger og terapeuter som fungerer som en uoffisiell opptakskomité. Disse avgjørelsene påvirkes ofte av pasientenes etniske og kulturelle bakgrunn, noe som utgjør et alvorlig brudd på prinsippet om likhet i helsetjenester og strider mot de etiske og profesjonelle standardene i det norske helsevesenet.

Vitnesbyrd fra flere pasienter indikerer at personer med utenlandsk opprinnelse ofte blir avvist ved forsøk på innleggelse, selv i alvorlige tilfeller som bekreftede selvmordsforsøk eller akutte behov for hjelp. Noen pasienter beskriver den smertefulle opplevelsen av å bli avvist med ordene: "Lykke til" en frase som har blitt et symbol på en kald profesjonalitet. Dette skjer selv etter at pasientene er blitt brakt til enheten med ambulanse eller av sine pårørende.

Fylkesmannen, før navneendringen, har i enkelte tilfeller vært nødt til å gripe inn for å pålegge enheten å ta imot pasienter på bakgrunn av dokumenterte klager og vitneutsagn om diskriminering. Likevel har dette vist seg å være utilstrekkelig. Tvangsinnleggelse garanterer ikke nødvendigvis rettferdig eller human behandling. Tvert imot tyder bevis på at enkelte ansatte benytter seg av en form for stille hevn, der pasienter blir stemplet med nedsettende beskrivelser i sine medisinske journaler. Disse rapportene sendes senere til pasientens bostedsadresse, inkludert tidligere adresser pasienten har forlatt, noe som kan føre til at sensitive opplysninger havner hos naboer eller slektninger en praksis som kan beskrives som skjult uthenging. I tillegg sendes disse rapportene til pasientens fastlege, med mål om å påvirke fremtidige beslutninger om ikke å søke psykisk hjelp fra denne enheten igjen.

Interne kilder fra pasientene selv bekrefter at de som legges inn frivillig på grunn av depresjon eller andre psykiske lidelser, ofte blir utsatt for selektiv overvåking og disiplinær atferd, der tilstandene deres behandles med bevisst likegyldighet, og de til tider isoleres under umenneskelige forhold.

Det er bemerkelsesverdig at noen leger ved Diakonhjemmet sykehus har begynt å sende sykepleiere for å følge pasientene og sikre at de ikke blir kastet ut, etter gjentatte tilfeller der pasienter ble sendt ut fra enheten uten et sted å gå. Dette har blitt en belastning for sykehuset, som må ta seg av pasientene før de sendes tilbake til denne enheten, som igjen avviser dem.

Til tross for dette viser dokumenterte hendelser at pasienter faktisk blir kastet ut morgenen etter, etter at sykepleieren har forlatt avdelingen, og får da beskjed: 'Gå nå ... lykke til'." Pålitelige kilder har dokumentert at den som står bak denne sjokkerende politikken er psykologspesialist Lene Pribyl, som anses å være ansvarlig for utkastelsesbeslutninger i de fleste tilfeller, spesielt mot utenlandske pasienter.

Lene Pribyl nøyer seg ikke med å kaste ut pasientene, men bidrar aktivt til å ødelegge deres liv gjennom nedsettende og uetiske rapporter, som til og med stiller spørsmål ved pasientenes sykdom og overvåker dem på en måte som ikke er forventet fra en profesjonell lege. Hun benytter seg av en metode for å gjøre opp regnskap gjennom medisinske filer og bruker klart ærekrenkende språk som sendes til flere instanser uten noen legitim terapeutisk begrunnelse.

I andre tilfeller blir pasientenes familier truet, og det blir sagt til dem at enheten vil kaste pasienten ut på gaten eller sende ham med drosje til dem hvis de ikke kommer og henter ham umiddelbart. Disse tilfellene er dokumentert gjennom pasient- og pårørendebekreftelser, samt offisiell korrespondanse med Statsforvalteren, som i flere tilfeller har tvunget enheten til å revurdere sine beslutninger.

Men uten noen merkbar endring.

Voksenpsykiatrisk avdeling Vinderen

Forskningsveien 13 0373 Oslo

Det som ikke sies åpent men er kjent internt er at hvis pasienten har en familie, blir han bevisst stemplet foran dem for å ydmyke og ødelegge ham psykisk. Hvis han er far eller mor, kan det ende med ifølge vitnesbyrd at barnevernet blir varslet om "manglende egnethet" til å ta vare på barna, noe som åpner for en katastrofal ødeleggelse av hans sosiale liv med vilje.

I noen tilfeller blir pasientene bedt om å returnere til sine hjembyer for å få hjelp, under påskudd av at dette senteret ikke har kapasitet til å behandle dem en påstand fremsatt av to tidligere leger ved enheten, Ellen Sofie og Ane Bente, ifølge dokumenterte vitnesbyrd.

Når det gjelder opptaksbeslutninger i enheten, er en stor del av dem basert på personlig vurdering fra to leger, en av dem heter Kristina (det kan være en skrivefeil i navnet), og den andre legen, som gjennomfører intervjuer med pasienten på en måte som beskrives som "administrativ eller akademisk screening", lignende jobbintervjuer eller opptakskriterier for universitets søknader, kriterier som ikke har noe med medisin å gjøre og ikke samsvarer med ånden i helhetlig psykisk omsorg.

Det uunngåelige spørsmålet: Hvorfor forblir tilsyns og medisinske myndigheter i Norge tause om disse alvorlige overtredelsene?

Hvorfor får denne enheten operere som et "parallelt system" for psykisk omsorg, hvor pasienter velges selektivt og behandles basert på deres bakgrunn snarere enn deres helsetilstand?

Er det som skjer inne i Vinderen bare en individuell avvik, eller er det en dypere, systematisk politikk enn vi forestiller oss?

Mens vi venter på et modig svar, forblir mange pasienter utsatt for diskriminerende medisinsk atferd, som skjuler sitt sanne ansikt bak et falskt smil og slagordet "helbredelse for alle".

Og bør folk virkelig tro på de falske annonseringene og den vakre reklamen om dette stedet?

Dokumentasjon 12.05.2025

Et av de mest slående vitnesbyrdene som sirkulerer i pasientmiljøet, er uttalelsen:

«If you are gonna insult people with PTSD and anxiety then I guess I’ll just deal with it myself.»

«Hvis dere skal fornærme folk med PTSD og angst, får jeg vel bare håndtere det selv.»

Denne uttalelsen, tilsynelatende enkel, avslører en dypt foruroligende realitet: en pasient som uttrykker at han føler seg så krenket og neglisjert av ansatte at han heller vil takle sine psykiske lidelser alene. Når en person med PTSD og angst som søker hjelp i et offentlig helsevesen blir møtt med forakt i stedet for støtte, indikerer det ikke bare personlig svikt, men systematiske brudd på grunnleggende helseetiske prinsipper. Slike uttalelser bør utløse umiddelbar gransking og stiller alvorlige spørsmål ved integriteten og ansvarligheten til de behandlende fagfolkene ved institusjonen.

I stedet for å lytte til hans rop om hjelp, velger de å slette kommentaren hans for å beskytte institusjonens rykte.