Hva skjer bak dørene til Voksenpsykiatrisk avdeling Vinderen i Oslo?

Voksenpsykiatrisk avdeling Vinderen er en del av Diakonhjemmet Sykehus i Oslo, og regnes som en spesialisert institusjon for helhetlig og tverrfaglig behandling innen psykisk helsevern for voksne i bydelene Ullern, Frogner og Vestre Aker. Avdelingen består av flere enheter som håndterer utfordringer knyttet til generell psykisk helse, traumer, avhengighet, depresjon og oppfølging av pasienter i prosessen med reintegrering i samfunnsliv eller arbeidsliv, blant annet gjennom behandlingsprogrammer som FACT og IPS.

Avdelingens arbeidsfilosofi bygger på samarbeid med lokale helse og sosialtjenester, med vekt på å ivareta pasientenes situasjon og behov innenfor rammene av respekt for individuell verdighet og personvern. Teamet består av psykiatere, psykologer, sosionomer og erfarne sykepleiere som sammen tilbyr helhetlig og spesialisert omsorg.

… Men gjenspeiler bildet vi får fra utsiden virkelig det som skjer på innsiden?

Til tross for det rolige, profesjonelle inntrykket som voksenpsykiatrisk avdeling ved Vinderen gir, og det idealiserte bildet som formidles om institusjonen og dens ansatte samt invitasjoner som beskriver stedet som trygt og vakkert utenfra gjenstår det grunnleggende spørsmål som ikke kan oversees om hva som faktisk foregår bak lukkede dører.

Flere vitnesbyrd er bevisst ignorert, og noen stemmer har blitt undertrykt gjennom stille stigmatisering og omdømmeskade og i enkelte tilfeller gjennom praksiser som har tatt form av en stilltiende «psykisk straff» fra ansatte som har misbrukt sin profesjonelle makt. Disse personene, som har blitt gitt en sensitiv rolle i andres liv, har utnyttet tilliten de er blitt vist til å påtvinge diagnoser uten etisk grunnlag diagnoser som krenker menneskets verdighet. Dette har ført til alvorlig manipulering av pasientenes skjebne, gjennom nøye formulerte rapporter som ikke har som mål å gi behandling, men snarere å forsterke stigmaet og bryte ned det lille som er igjen av pasientenes psykiske stabilitet. Alt dette er dokumentert.

Det som fremlegges her er ikke et angrep, men et modig kall til ansvar en oppfordring til å slutte å forskjønne virkeligheten med glitrende taler som skjuler systemets skjørhet. Det er et menneskelig og etisk forsøk på å bryte stillhetens mur og gi tilbake verdigheten til dem som har blitt fratatt retten til å snakke og til rettferdighet.

Psykiatriske institusjoner skal være tilfluktssteder i livets mørkeste øyeblikk ikke arenaer for usynlig lidelse. Det som skal være et sted for omsorg og støtte, har i noen opplevelser blitt et rom der sårbarhet møtes med forsømmelse, behov møtes med stigmatisering, og søken etter trygghet møtes med frykt. Dette har ført til forsterket psykisk skade som i enkelte tilfeller har ødelagt selvfølelsen og undergravet selve livsgrunnlaget.

Denne teksten er en uavhengig, kritisk stemme som søker å avdekke en skjult virkelighet, krever åpenhet og ansvar, og gir pasienter særlig dem som blir sett på som uten troverdighet eller verdi på grunn av diskriminerende holdninger retten til å fortelle sine historier, gjenvinne sin menneskelighet og bryte den systematiske marginaliseringens sirkel.

Behovet for psykisk behandling er ikke et tegn på svakhet, men et dypt uttrykk for menneskets edle sårbarhet i møte med tilværelsens svingninger. I vårt innerste vesen er vi mennesker påvirkelige vi brytes ned og formes på nytt og enhver livserfaring, enten det er plutselig sorg, smertefullt tap, tvungen migrasjon, vold eller et traume som har gravd seg dypt ned i minnet, setter sine spor i psyken og forandrer vårt forhold til verden, til andre og til oss selv.

Å erkjenne behovet for psykisk omsorg er i seg selv en eksistensiell handling av mot et skritt mot å hele mennesket fra innsiden i en reise som krever bevissthet om det komplekse samspillet mellom kropp og sinn, og den tause dialogen mellom indre smerte og ytre tegn. Her holder det ikke å be om «behandling» i teknisk eller institusjonell forstand vi trenger en dyp menneskelig respons som forstår at lidelse ikke er en tilstand som skal undertrykkes eller klassifiseres, men et rop etter noen som virkelig lytter ikke dømmer.

I en bedragersk verden, glitrende med løgner og besatt av å promotere prestasjoner, der feil blir oversett og smerte forties, blir psykoterapi et av de få rommene der mennesket får lov til å være ærlig med seg selv og med andre uten masker, uten skuespill. Derfor bør ikke psykisk hjelp betraktes som en skam, en svakhet eller en anledning til hevn, men som en eksistensiell rettighet, dypt forankret i menneskets verdighet, like grunnleggende som ethvert annet rettighetskrav.

Det er en rettighet som forplikter Voksenpsykiatrisk avdeling på Vinderen til å revurdere sitt syn på psykiske utfordringer og selve kjernen i dette menneskelige arbeidet. Psykiske lidelser er ikke feil, og på ingen måte et rop etter hevn eller et grunnlag for forvrengning eller ydmykelse av pasienter men et ærlig uttrykk for vår menneskelige sårbarhet i livets mørkeste øyeblikk, og for det som gjør oss genuint menneskelige.

Den virkelige tragedien begynner når pasienten faller i hendene på et system som mangler yrkesetikk og barmhjertighet et system som lyver, forvrenger, og forsøker å speile en virkelighet som ikke eksisterer. Et system som ikke ser et menneske i nød, men et nummer i en journal, en diagnose som må undertrykkes eller knuses. Der knuses pasientens verdighet under vekten av en arroganse forkledd som medisinsk hjelp, og han tvinges inn i en taushet nettopp når han trenger å bli lyttet til.

Det er ikke sykdommen som bryter ned sjelen, men de som hevder å hjelpe, mens de i virkeligheten river ned restene av pasientens menneskelighet i behandlingens navn.

Vi gjennomgår noen av tilfellene pasienter møte på det omtalte stedet med dårlig rykte, basert på faktiske erfaringer som er bekreftet av vitner (pasientene):

• Utnyttelse psykisk:

  • Mange pasienter har rapportert om tilfeller av psykisk utnyttelse fra enkelte medlemmer av helsepersonellet, hvor deres situasjoner ble brukt på en uetisk måte for å oppnå personlige mål.

• Rykteødeleggelser og skade på personlig liv:

  • I noen tilfeller ble pasienter beskrevet på en uetisk måte med mål om å ødelegge deres personlige og profesjonelle liv, der løgner ble spredt og informasjon manipulert.

• Rasisme mot borgere med utenlandsk bakgrunn:

  • Flere tilfeller er registrert der fokus ble lagt på pasientenes nasjonalitet, og deretter ble det laget unøyaktige historier som samsvarer med skjulte, diskriminerende politiske holdninger mot dem.

• Med vilje ydmykelse og informasjonsforvrengning:

  • Det er bekreftet tilfeller der pasienter ble utsatt for ekstrem ydmykelse, inkludert forvrengning av deres personlige og medisinske informasjon i offisielle rapporter.

• Uetisk klassifisering og plassering av pasienter på uegnede avdelinger:

  • Mange pasienter ble plassert på avdelinger som minner om fengsler, sammen med farlige pasienter, uten tilstrekkelig medisinsk behandling, til tross for at deres diagnoser som depresjon eller traumer er forskjellige fra andre pasienters.

• Mangel på riktig medisinsk behandling:

  • Det er dokumenterte tilfeller av personer som ikke har mottatt riktig medisinsk behandling for sine psykiske lidelser, noe som har bidratt til å forverre deres fysiske og psykiske lidelser.

Ofte befinner pasienter seg i en tilstand av total psykisk kollaps, som et skip knust mot livets brutale klipper, sunket til bunnen av en mørk og dyp dal. Disse sammenbruddene kan være et resultat av tap, dype traumer, depresjon, psykisk smerte fra skyldfølelse, eller andre menneskelige utfordringer vi møter som vesener av kjøtt og blod, med nerver og sinn med begrenset bæreevne. Det kan også være at denne lidelsen stammer fra langvarig isolasjon, emosjonelt eller fysisk misbruk, eller en følelse av urettferdighet som ikke kan rettes opp. Tap av håp for fremtiden, det å leve med vedvarende frykt, eller å leve med ubehandlet angst og stress kan forverre tilstanden ytterligere.

Noen ganger kan dette føre til selvmordstanker når man befinner seg i en tilstand av håpløshet og smerte. Den psykiske byrden kan også stamme fra følelser av skam, en følelse av utilstrekkelighet, eller angrep på ens identitet, noe som ytterligere forverrer den mentale helsen. For mange pasienter blir opplevelsen av forsømmelse eller misforståelse en ekstra byrde, og skaper en intens følelse av isolasjon i verden, uten noen horisont for å komme ut av denne virvelvinden.

Men det som er farligere enn selve smerten, er å havne i hendene på enkelte samvittighetsløse personer på steder som egentlig skulle tilby omsorg og beskyttelse.

Dokumentasjon 11.05.2025

Siste oppdatering: 14.05.2025

I starten mottar pasientene behandling preget av menneskelighet og respekt ved Diakonhjemmet sykehus, der det medisinske personalet gjør sitt beste for å tilby psykisk støtte i et miljø som verdsetter pasientens verdighet og sikrer deres rett til behandling og forståelse. I dette miljøet møter pasientene et medisinsk team som utmerker seg med høyeste grad av ære og ansvar, der sykepleierne fremstår som et symbol på menneskelighet og godhet, og tilbyr omsorg og oppmerksomhet til hver enkelt pasient. Denne omsorgen begrenser seg ikke bare til medisinsk behandling, men inkluderer også emosjonell og psykisk støtte, noe som bidrar til å skape et trygt og støttende behandlingsmiljø. Det er verdt å nevne at sykehusets ledelse fortjener ros for det høye nivået av menneskelighet som reflekterer en sunn helsetilstand og som jobber for å gi nødvendig omsorg og støtte til pasientene i deres vanskelige tider. Dette fremragende eksemplet på helsetjenester skiller seg helt fra miljøet som tilbys i den tilknyttede avdelingen, Voksenpsykiatrisk avdeling Vinderen, som er kjent for sitt dårlige rykte, og som står i kontrast til de menneskelige prinsippene som sykehuset etterlever i sine andre avdelinger.

Pasienten blir, tilsynelatende frivillig, overført til Voksenpsykiatrisk avdeling på Vinderen, en avdeling som, ifølge erfaringene til mange tidligere pasienter, oppleves som farligere enn selvmord. Ikke fordi avdelingen nødvendigvis tar pasientens liv direkte, men fordi den på en brutal måte bryter ned pasientens menneskelighet, fratar dem deres verdighet, og ødelegger deres psykiske tilstand på en måte som minner om en langsom og smertefull død.

Erfaringene fra noen pasienter har utviklet seg til vedvarende mareritt minner som ikke forsvinner og tydelig illustrerer hvordan en helseinstitusjon, som burde være et sted for hjelp og helbredelse, kan forvandles til en arena for systematisk psykisk tortur, forkledd som medisinsk behandling. Dette skjer midt i et system hvor beslutningstakere, som burde beskytte pasientenes rettigheter, i mange tilfeller velger å håndheve dem på en selektiv og ofte urettferdig måte, drevet mer av egne interesser enn av hensynet til pasientens velferd.

Ved Voksenpsykiatrisk avdeling på Vinderen kan et besøk til denne avdelingen være et skritt på veien mot kontinuerlig psykisk lidelse, uavhengig av hva slags lidelse pasienten lider av. Enten pasienten lider av mild depresjon, posttraumatisk stresslidelse, alvorlig depresjon, traumer, avhengighet eller andre psykiske lidelser, forblir denne avdelingen et sted som kan ha katastrofale psykiske konsekvenser. Noen av de ansatte på denne avdelingen viser en ufattelig brutalitet, og behandler pasientene som om de bare er tall eller tilfeller som trenger å bli ødelagt i stedet for behandlet. I denne sammenhengen ser det ut til at pasientene ikke bare konfronterer sin psykiske lidelse, men også blir tvunget til å møte et nytt helvete i form av hevngjerrige politikk fra noen psykologer som viser en fullstendig mangel på menneskelig samvittighet.

Selv om det ikke er rettferdig å generalisere denne typen atferd til alle ansatte på avdelingen, finnes det alltid et svært lite antall sykepleiere og nye behandlere som holder en høy etisk standard og er oppriktig dedikert til å gi omsorg og psykologisk støtte til pasientene på en human måte uten brutalitet eller hevntanker. De forsøker å skape et trygt behandlingsmiljø som respekterer pasientens verdighet og fremmer helbredelse.

Dessverre ender mange av dem, etter en viss tid, opp med å tilpasse seg avdelingens dominerende praksis, som ofte er preget av en fiendtlig holdning overfor pasientene. Denne kombinasjonen av menneskelig og umenneskelig behandling skaper et miljø fullt av motsetninger, noe som gjør pasientens opphold i avdelingen til en smertefull og forvirrende opplevelse en opplevelse som kan etterlate langvarige spor selv lenge etter utskrivelse.

Diakonhjemmet sykehus i Oslo

Avdelingen for Voksen Psykiatri Vinderen er et sted hvor du ikke bare mister helsen din, men også din verdighet som menneske.

På dette stedet blir ikke bildet av deg som en person i krise bevart det blir fullstendig ødelagt. Å komme hit kan bety å overgi livshistorien din til personer som ikke nødvendigvis viser den noen respekt. Du forlater ikke avdelingen bare med en medisinsk diagnose som ikke har noen relevans for deg eller ditt liv, men også med et forvrengt bilde av deg selv og en identitet som har blitt demontert gjennom rapporter, tolkninger og maktmisbruk forkledd som "behandling".

Flere tidligere pasienter har rapportert om en systematisk ekskludering av psykologer og psykiatere som har vist høy faglig integritet og menneskelig verdighet i sin behandling av pasienter. Blant disse var en kvinnelig lege som ble tvunget til å arbeide utelukkende ved poliklinikken etter at hun behandlet pasientene med medmenneskelighet og respekt på avdelingen.

Ifølge vitneutsagn ble hun utsatt for økende press for å følge avdelingens interne politikk, som strider mot pasientenes beste. Etter at hun ble pålagt å skrive en rapport i tråd med enhetens retningslinjer, som sto i sterk kontrast til hennes profesjonelle etikk og medfølelse, og som inneholdt stigmatiserende og nedsettende omtale av pasientene, ble hun overført på en ydmykende måte ut av avdelingen.

Ifølge flere rapporter ble etisk og empatisk behandling i avdelingen etter hvert sett på som uønsket, i tråd med den interne styringskulturen som ledes av avdelingssjefen for Voksenpsykiatrisk avdeling Kari Helene Winger. Til slutt ble denne legen nødt til å rette seg etter denne praksisen for å beholde jobben, men først etter å ha blitt ekskludert og fratatt sin plass på avdelingen.

I andre tilfeller dokumenteres alvorlige atferdsmønstre, hvor pleiere videreformidler personlige samtaler pasientene har betrodd dem i tilsynelatende vennskapelige eller rolige øyeblikk. Slike opplysninger brukes senere mot pasientene i rapporter som har et klart ærekrenkende innhold. Navn på uvedkommende personer, som tidligere partnere, inkluderes, og tilfeldige detaljer fra pasientens privatliv som ble delt i fortrolighet gjøres om til grunnlag for fiktive fortellinger som gir et sterkt overdrevet sykdomsbilde. Disse rapportene synes ikke å ha som formål å behandle, men snarere å isolere pasienten sosialt og plassere vedkommende under psykiatriske diagnoser som fratar ham eller henne evnen til å forsvare seg eller gjenvinne sin verdighet.

I fravær av effektive tilsynsmekanismer, befinner pasientene seg i et lukket system hvor grensene mellom omsorg og straff, mellom behandling og kriminalisering, viskes ut. Denne virkeligheten krever umiddelbar inngripen fra relevante myndigheter for å sikre faglig og etisk forsvarlig praksis i psykiatriske institusjoner, og for å holde ansvarlige aktører til ansvar når makt misbrukes for å forme enkeltmenneskers skjebne etter interne eller personlige agendaer.

Voksenpsykiatrisk Avdeling Vinderen - Diakonhjemmet Sykehus fra Vinderen, Oslo. Sykehus - Psykiatriske.

Nærbilde av dette stedet for å se forbi de glitrende fargene og det falske ytre – og avsløre det som har vært skjult bak fasaden.