Ulik behandling i psykisk helsevern

Ved enheten kjent som Voksenpsykiatrisk avdeling Vinderen, har flere vitneutsagn avdekket en omstridt intern fordeling som speiles i byggets utforming og pasientenes plassering.

Avdelingen er delt inn i tre hovedseksjoner.

Den første fremstår som et slags mottaksområde med en viss grad av bevegelsesfrihet.

Den andre er preget av stengte metallvinduer og dører, nesten uten møbler eller grunnleggende fasiliteter, noe som gir inntrykk av at den er reservert for pasienter vurdert som farlige eller i behov av tett overvåkning.

Den tredje seksjonen, ifølge en rekke sammenfallende vitneforklaringer, er forbeholdt pasienter av etnisk norsk opprinnelse. Denne delen beskrives som et komfortabelt helsetilbud, med fri tilgang til å forlate avdelingen, handle, og benytte seg av ulike former for komfort og fritidstilbud.

Tidligere pasienter uttrykker sjokk over det de opplever som diskriminering basert på kulturell eller etnisk bakgrunn snarere enn medisinsk behov. Det påpekes at personer med utenlandsk opprinnelse oftere plasseres i de mest lukkede og nedverdigende seksjonene.

Flere oppgir at ved varsling eller tilsyn fra myndigheter, flyttes enkelte utenlandske pasienter midlertidig til den "bedre" delen, tilsynelatende for å skape et bilde av rettferdig behandling.

Vitneutsagn fra pasienter som har vært innlagt peker på at innleggelser ofte ikke skjer ut fra medisinske kriterier, men etter vurderinger fra en uformell "opptakskomité" bestående av leger og terapeuter. Det hevdes at slike avgjørelser påvirkes av pasientenes bakgrunn, noe som er i strid med prinsippene om likebehandling i helsevesenet.

Flere har forklart at personer med alvorlige psykiske behov, inkludert selvmordsforsøk, blir avvist når de forsøker innleggelse. I slike tilfeller har pasienter fått høre den nedlatende og nå velkjente frasen "lykke til", selv når de har blitt fulgt av pårørende eller hentet i ambulanse.

Statsforvalteren (tidligere Fylkesmannen) har i enkelte tilfeller måtte gripe inn og pålegge avdelingen å ta imot pasienter etter dokumenterte klager. Likevel viser erfaringer at tvangsinnleggelse ikke nødvendigvis sikrer human eller rettferdig behandling.

Tvert imot finnes det bevis på at enkelte ansatte anvender en form for "stille hevn", ved å skrive nedsettende og krenkende vurderinger i pasientjournalene. Disse sendes ofte til pasientens tidligere adresser, hvor sensitive opplysninger risikerer å havne hos naboer eller slektninger. Informasjon sendes også til fastlegen med den hensikt å fraråde videre kontakt med enheten.

Interne rapporter fra pasienter indikerer at frivillig innlagte ofte blir møtt med likegyldighet, selektiv overvåkning og isolasjon under forhold som beskrives som umenneskelige.

Det er verdt å merke seg at leger ved Diakonhjemmet sykehus i enkelte tilfeller har sendt med sykepleiere for å sikre at pasienter ikke kastes ut, etter gjentatte episoder der dette har skjedd uten at pasienten har hatt noe sted å gå. Dette har lagt et ekstra press på sykehuset, som må ivareta pasientene før de returneres til enheten hvor de igjen ofte blir avvist.

Dokumentasjon viser at enkelte pasienter faktisk blir kastet ut morgenen etter, så snart sykepleieren har forlatt stedet. De får da beskjed: "Gå nå. Lykke til."

Pålitelige kilder oppgir at det særlig er psykologspesialist Lene Pribyl som står bak slike avgjørelser, spesielt overfor utenlandske pasienter. Hun skal ha utformet krenkende og uetiske journalnotater som ikke bare stiller spørsmål ved pasientens helsetilstand, men også inneholder formuleringer uten faglig begrunnelse og sendes til flere instanser.

Flere familier har blitt truet med at pasienten vil bli sendt med drosje til dem eller satt på gaten, dersom de ikke kommer og henter vedkommende umiddelbart. Slike hendelser er dokumentert gjennom pårørendes vitnesbyrd og korrespondanse med Statsforvalteren, som i flere tilfeller har tvunget avdelingen til å revurdere sine beslutninger.

Likevel har dette ikke ført til merkbare endringer.

Voksenpsykiatrisk avdeling Vinderen

Forskningsveien 13 0373 Oslo

Det som ikke sies åpent, men er kjent internt, er at hvis pasienten har en familie, blir han bevisst stemplet foran dem for å ydmyke og ødelegge ham psykisk. Hvis han er far eller mor, kan det ende med, ifølge vitnesbyrd, at barnevernet blir varslet om "manglende egnethet" til å ta vare på barna noe som åpner for en katastrofal ødeleggelse av hans sosiale liv med vilje.

I noen tilfeller blir pasientene bedt om å returnere til sine hjembyer for å få hjelp, under påskudd av at dette senteret ikke har kapasitet til å behandle dem. En påstand fremsatt av to tidligere leger ved enheten: Ellen Sofie og Ane Bente, ifølge dokumenterte vitnesbyrd.

Når det gjelder opptaksbeslutninger i enheten, er en stor del av dem basert på personlig vurdering fra to leger. En av dem heter Kristina (det kan være en skrivefeil i navnet), og den andre legen gjennomfører intervjuer med pasienten på en måte som beskrives som "administrativ eller akademisk screening", lignende jobbintervjuer eller opptakskriterier for universitets søknader – kriterier som ikke har noe med medisin å gjøre og ikke samsvarer med ånden i helhetlig psykisk omsorg.

Det uunngåelige spørsmålet:

Hvorfor forblir tilsyns- og medisinske myndigheter i Norge tause om disse alvorlige overtredelsene?

Hvorfor får denne enheten operere som et parallelt system for psykisk omsorg, hvor pasienter velges selektivt og behandles basert på deres bakgrunn snarere enn deres helsetilstand?

Er det som skjer inne i Vinderen bare et individuelt avvik, eller er det en dypere, systematisk politikk enn vi forestiller oss?

Mens vi venter på et modig svar, forblir mange pasienter utsatt for diskriminerende medisinsk atferd, som skjuler sitt sanne ansikt bak et falskt smil og slagordet:

"helbredelse for alle."

Og bør folk virkelig tro på de falske annonseringene og den vakre reklamen om dette stedet?

Dokumentasjon 12.05.2025

Et av de mest slående vitnesbyrdene som sirkulerer i pasientmiljøet, er uttalelsen:

«If you are gonna insult people with PTSD and anxiety then I guess I’ll just deal with it myself.»

«Hvis dere skal fornærme folk med PTSD og angst, får jeg vel bare håndtere det selv.»

Denne uttalelsen, tilsynelatende enkel, avslører en dypt foruroligende realitet: en pasient som uttrykker at han føler seg så krenket og neglisjert av ansatte at han heller vil takle sine psykiske lidelser alene. Når en person med PTSD og angst som søker hjelp i et offentlig helsevesen blir møtt med forakt i stedet for støtte, indikerer det ikke bare personlig svikt, men systematiske brudd på grunnleggende helseetiske prinsipper. Slike uttalelser bør utløse umiddelbar gransking og stiller alvorlige spørsmål ved integriteten og ansvarligheten til de behandlende fagfolkene ved institusjonen.

I stedet for å lytte til hans rop om hjelp, velger de å slette kommentaren hans for å beskytte institusjonens rykte.