Hva foregår bak veggene på Vinderen Voksenpsykiatriske avdeling i Oslo?

Ved Vinderen Voksenpsykiatriske avdeling som er en del av Diakonhjemmet Sykehus tilbys spesialisert behandling innen psykisk helse for voksne i bydelene Vestre Aker, Frogner og Ullern i Oslo. Institusjonen er kjent for sitt helhetlige og tverrfaglige behandlingstilbud, som dekker alt fra psykiske lidelser og traumer til rusproblematikk og depresjon. Det legges også stor vekt på oppfølging av pasienter som er i prosess med å vende tilbake til arbeidslivet eller delta aktivt i samfunnet igjen, blant annet gjennom strukturerte programmer som IPS og FACT.

Behandlingsmodellen er bygget rundt nært samarbeid med lokale helse- og sosialtjenester, hvor det fokuseres på å tilpasse støtten til den enkeltes behov med respekt for både privatliv og personlig verdighet. Det tverrfaglige teamet består av fagpersoner med solid kompetanse: psykologer, psykiatere, sosionomer og sykepleiere samarbeider for å tilby skreddersydd og profesjonell hjelp.

… Men stemmer det bildet vi får fra utsiden med den faktiske virkeligheten bak murene?

Til tross for det harmoniske og profesjonelle inntrykket som Vinderen voksenpsykiatriske avdeling etterlater, og det nærmest idylliske ryktet institusjonen og dens fagpersoner nyter støttet av invitasjoner som beskriver stedet som trygt og vakkert – står det fortsatt ubesvarte spørsmål om hva som egentlig skjer bak de lukkede dørene.

Flere personlige beretninger har blitt systematisk oversett, og noen stemmer har blitt skjøvet til siden gjennom usynliggjøring, stigmatisering og tap av omdømme. I enkelte tilfeller har ansatte, som er betrodd en særlig rolle i menneskers mest sårbare øyeblikk, misbrukt sin posisjon ved å ilegge krenkende diagnoser uten etisk forankring noe som i realiteten utgjør en taus, psykologisk form for straff. Slike handlinger, dokumentert i flere tilfeller, har bidratt til å forme pasientenes liv på en manipulerende måte gjennom formuleringer i journaler som ikke er rettet mot bedring, men heller mot å forsterke skammen og destabilisere den psykiske helsen ytterligere.

Dette er ikke en fiendtlig anklage, men et oppriktig og nødvendig krav om ansvar. Det er et forsøk på å rive ned fasaden av blankpolerte formuleringer og kalle til ærlig selvransakelse. Det handler om å gjenvinne stemmene til dem som har blitt fratatt både talerett og rettferdighet, og å fremme en etisk forpliktelse til å lytte.

Psykiatriske institusjoner er ment å være beskyttede rom i menneskers mest krevende tider ikke arenaer for taus lidelse. For noen har disse institusjonene i praksis blitt steder der sårbarhet møtes med ignoranse, der behov tolkes som svikt, og der trygghet byttes ut med uro og frykt. Følgene har i enkelte tilfeller vært en forverret psykisk tilstand som har ført til tap av selvrespekt og destabilisering av livsgrunnlaget.

Denne teksten representerer en selvstendig og kritisk røst som ønsker å synliggjøre en virkelighet som ofte holdes skjult. Den krever innsikt og åpenhet og forsvarer retten til å bli hørt for dem som er blitt marginalisert av holdninger som fratar dem menneskelig verdi. Den søker å bryte taushetens sirkel og gi tilbake verdighet.

Behovet for støtte til den psykiske helsen er ikke uttrykk for svakhet, men snarere et tegn på menneskets edle sårbarhet i møte med livets uforutsigbare strømmer. I dypet av vår eksistens er vi mennesker påvirkelige vi blir formet, revet i stykker og bygget opp igjen av erfaringene som preger oss. Tap, sorg, traumer, migrasjon, vold alle disse hendelsene setter spor i psyken og endrer måten vi forholder oss til verden, til andre og til oss selv.

Å innrømme behovet for psykisk hjelp er i seg selv et modig og eksistensielt valg. Det er et steg mot heling fra innsiden – en prosess som krever forståelse for det subtile samspillet mellom det mentale og det kroppslige, mellom den indre smerten og de ytre uttrykkene. Det holder ikke å tilby «behandling» i klinisk eller teknokratisk forstand det trengs en dyp menneskelig tilnærming, en som erkjenner at lidelse ikke er noe som skal klassifiseres eller fortrenges, men et rop etter noen som våger å lytte uten å dømme.

I en virkelighet mettet av overfladiske verdier, hvor prestasjon dyrkes og svakhet skjules, er psykoterapi kanskje et av de siste rommene hvor individet tillates å være ekte uten masker, uten forestillinger. Derfor må ikke psykisk helsehjelp kobles til skam, svakhet eller hevnmotiver, men betraktes som en grunnleggende menneskerett – like viktig som fysisk trygghet og rettssikkerhet.

Denne retten forplikter institusjoner som Voksenpsykiatrisk avdeling på Vinderen til å stille spørsmål ved sine egne holdninger og praksiser. Psykisk lidelse er ikke en feil, og ikke en anledning til straff eller nedverdigelse det er en dypt menneskelig erfaring som fortjener respekt og forståelse, ikke kontroll og disiplinering.

Den egentlige tragedien begynner først når en pasient havner i et system som mangler etisk ryggmarg og menneskelig innsikt et system som manipulerer, omskriver og maler frem et bilde som ikke gjenspeiler virkeligheten. Der forvandles den lidende til et tall, en diagnose, noe som må korrigeres snarere enn møtes med varme. Under dette systemets vekt knuses pasientens verdighet, og taushet påtvinges nettopp når behovet for å bli hørt er størst.

Det er ikke alltid sykdommen som knuser mennesket men behandlingen i hendene på dem som hevder å hjelpe, mens de i virkeligheten bidrar til å utslette de siste restene av pasientens menneskelighet.

Vi gjennomgår noen av tilfellene pasienter møte på det omtalte stedet med dårlig rykte, basert på faktiske erfaringer som er bekreftet av vitner (pasientene):

• Utnyttelse psykisk:

  • Mange pasienter har rapportert om tilfeller av psykisk utnyttelse fra enkelte medlemmer av helsepersonellet, hvor deres situasjoner ble brukt på en uetisk måte for å oppnå personlige mål.

• Rykteødeleggelser og skade på personlig liv:

  • I noen tilfeller ble pasienter beskrevet på en uetisk måte med mål om å ødelegge deres personlige og profesjonelle liv, der løgner ble spredt og informasjon manipulert.

• Rasisme mot borgere med utenlandsk bakgrunn:

  • Flere tilfeller er registrert der fokus ble lagt på pasientenes nasjonalitet, og deretter ble det laget unøyaktige historier som samsvarer med skjulte, diskriminerende politiske holdninger mot dem.

• Med vilje ydmykelse og informasjonsforvrengning:

  • Det er bekreftet tilfeller der pasienter ble utsatt for ekstrem ydmykelse, inkludert forvrengning av deres personlige og medisinske informasjon i offisielle rapporter.

• Uetisk klassifisering og plassering av pasienter på uegnede avdelinger:

  • Mange pasienter ble plassert på avdelinger som minner om fengsler, sammen med farlige pasienter, uten tilstrekkelig medisinsk behandling, til tross for at deres diagnoser som depresjon eller traumer er forskjellige fra andre pasienters.

• Mangel på riktig medisinsk behandling:

  • Det er dokumenterte tilfeller av personer som ikke har mottatt riktig medisinsk behandling for sine psykiske lidelser, noe som har bidratt til å forverre deres fysiske og psykiske lidelser.

Ofte befinner pasienter seg i en tilstand av total psykisk kollaps, som et skip knust mot livets brutale klipper, sunket til bunnen av en mørk og dyp dal. Disse sammenbruddene kan være et resultat av tap, dype traumer, depresjon, psykisk smerte fra skyldfølelse, eller andre menneskelige utfordringer vi møter som vesener av kjøtt og blod, med nerver og sinn med begrenset bæreevne. Det kan også være at denne lidelsen stammer fra langvarig isolasjon, emosjonelt eller fysisk misbruk, eller en følelse av urettferdighet som ikke kan rettes opp. Tap av håp for fremtiden, det å leve med vedvarende frykt, eller å leve med ubehandlet angst og stress kan forverre tilstanden ytterligere.

Noen ganger kan dette føre til selvmordstanker når man befinner seg i en tilstand av håpløshet og smerte. Den psykiske byrden kan også stamme fra følelser av skam, en følelse av utilstrekkelighet, eller angrep på ens identitet, noe som ytterligere forverrer den mentale helsen. For mange pasienter blir opplevelsen av forsømmelse eller misforståelse en ekstra byrde, og skaper en intens følelse av isolasjon i verden, uten noen horisont for å komme ut av denne virvelvinden.

Men det som er farligere enn selve smerten, er å havne i hendene på enkelte samvittighetsløse personer på steder som egentlig skulle tilby omsorg og beskyttelse.

I starten mottar pasientene behandling preget av menneskelighet og respekt ved Diakonhjemmet sykehus, der det medisinske personalet gjør sitt beste for å tilby psykisk støtte i et miljø som verdsetter pasientens verdighet og sikrer deres rett til behandling og forståelse. I dette miljøet møter pasientene et medisinsk team som utmerker seg med høyeste grad av ære og ansvar, der sykepleierne fremstår som et symbol på menneskelighet og godhet, og tilbyr omsorg og oppmerksomhet til hver enkelt pasient. Denne omsorgen begrenser seg ikke bare til medisinsk behandling, men inkluderer også emosjonell og psykisk støtte, noe som bidrar til å skape et trygt og støttende behandlingsmiljø. Det er verdt å nevne at sykehusets ledelse fortjener ros for det høye nivået av menneskelighet som reflekterer en sunn helsetilstand og som jobber for å gi nødvendig omsorg og støtte til pasientene i deres vanskelige tider. Dette fremragende eksemplet på helsetjenester skiller seg helt fra miljøet som tilbys i den tilknyttede avdelingen, Voksenpsykiatrisk avdeling Vinderen, som er kjent for sitt dårlige rykte, og som står i kontrast til de menneskelige prinsippene som sykehuset etterlever i sine andre avdelinger.

Pasienten blir, tilsynelatende frivillig, overført til Voksenpsykiatrisk avdeling på Vinderen, en avdeling som, ifølge erfaringene til mange tidligere pasienter, oppleves som farligere enn selvmord. Ikke fordi avdelingen nødvendigvis tar pasientens liv direkte, men fordi den på en brutal måte bryter ned pasientens menneskelighet, fratar dem deres verdighet, og ødelegger deres psykiske tilstand på en måte som minner om en langsom og smertefull død.

Erfaringene fra noen pasienter har utviklet seg til vedvarende mareritt minner som ikke forsvinner og tydelig illustrerer hvordan en helseinstitusjon, som burde være et sted for hjelp og helbredelse, kan forvandles til en arena for systematisk psykisk tortur, forkledd som medisinsk behandling. Dette skjer midt i et system hvor beslutningstakere, som burde beskytte pasientenes rettigheter, i mange tilfeller velger å håndheve dem på en selektiv og ofte urettferdig måte, drevet mer av egne interesser enn av hensynet til pasientens velferd.

Ved Voksenpsykiatrisk avdeling på Vinderen kan et besøk til denne avdelingen være et skritt på veien mot kontinuerlig psykisk lidelse, uavhengig av hva slags lidelse pasienten lider av. Enten pasienten lider av mild depresjon, posttraumatisk stresslidelse, alvorlig depresjon, traumer, avhengighet eller andre psykiske lidelser, forblir denne avdelingen et sted som kan ha katastrofale psykiske konsekvenser. Noen av de ansatte på denne avdelingen viser en ufattelig brutalitet, og behandler pasientene som om de bare er tall eller tilfeller som trenger å bli ødelagt i stedet for behandlet. I denne sammenhengen ser det ut til at pasientene ikke bare konfronterer sin psykiske lidelse, men også blir tvunget til å møte et nytt helvete i form av hevngjerrige politikk fra noen psykologer som viser en fullstendig mangel på menneskelig samvittighet.

Selv om det ikke er rettferdig å generalisere denne typen atferd til alle ansatte på avdelingen, finnes det alltid et svært lite antall sykepleiere og nye behandlere som holder en høy etisk standard og er oppriktig dedikert til å gi omsorg og psykologisk støtte til pasientene på en human måte uten brutalitet eller hevntanker. De forsøker å skape et trygt behandlingsmiljø som respekterer pasientens verdighet og fremmer helbredelse.

Dessverre ender mange av dem, etter en viss tid, opp med å tilpasse seg avdelingens dominerende praksis, som ofte er preget av en fiendtlig holdning overfor pasientene. Denne kombinasjonen av menneskelig og umenneskelig behandling skaper et miljø fullt av motsetninger, noe som gjør pasientens opphold i avdelingen til en smertefull og forvirrende opplevelse en opplevelse som kan etterlate langvarige spor selv lenge etter utskrivelse.

Avdelingen for Voksen Psykiatri Vinderen er et sted hvor du ikke bare mister helsen din, men også din verdighet som menneske.

På dette stedet blir ikke bildet av deg som en person i krise bevart det blir fullstendig ødelagt. Å komme hit kan bety å overgi livshistorien din til personer som ikke nødvendigvis viser den noen respekt. Du forlater ikke avdelingen bare med en medisinsk diagnose som ikke har noen relevans for deg eller ditt liv, men også med et forvrengt bilde av deg selv og en identitet som har blitt demontert gjennom rapporter, tolkninger og maktmisbruk forkledd som "behandling".

Flere tidligere pasienter har rapportert om en systematisk ekskludering av psykologer og psykiatere som har vist høy faglig integritet og menneskelig verdighet i sin behandling av pasienter. Blant disse var en kvinnelig lege som ble tvunget til å arbeide utelukkende ved poliklinikken etter at hun behandlet pasientene med medmenneskelighet og respekt på avdelingen.

Ifølge vitneutsagn ble hun utsatt for økende press for å følge avdelingens interne politikk, som strider mot pasientenes beste. Etter at hun ble pålagt å skrive en rapport i tråd med enhetens retningslinjer, som sto i sterk kontrast til hennes profesjonelle etikk og medfølelse, og som inneholdt stigmatiserende og nedsettende omtale av pasientene, ble hun overført på en ydmykende måte ut av avdelingen.

Ifølge flere rapporter ble etisk og empatisk behandling i avdelingen etter hvert sett på som uønsket, i tråd med den interne styringskulturen som ledes av avdelingssjefen for Voksenpsykiatrisk avdeling Kari Helene Winger. Til slutt ble denne legen nødt til å rette seg etter denne praksisen for å beholde jobben, men først etter å ha blitt ekskludert og fratatt sin plass på avdelingen.

I andre tilfeller dokumenteres alvorlige atferdsmønstre, hvor pleiere videreformidler personlige samtaler pasientene har betrodd dem i tilsynelatende vennskapelige eller rolige øyeblikk. Slike opplysninger brukes senere mot pasientene i rapporter som har et klart ærekrenkende innhold. Navn på uvedkommende personer, som tidligere partnere, inkluderes, og tilfeldige detaljer fra pasientens privatliv som ble delt i fortrolighet gjøres om til grunnlag for fiktive fortellinger som gir et sterkt overdrevet sykdomsbilde. Disse rapportene synes ikke å ha som formål å behandle, men snarere å isolere pasienten sosialt og plassere vedkommende under psykiatriske diagnoser som fratar ham eller henne evnen til å forsvare seg eller gjenvinne sin verdighet.

I fravær av effektive tilsynsmekanismer, befinner pasientene seg i et lukket system hvor grensene mellom omsorg og straff, mellom behandling og kriminalisering, viskes ut. Denne virkeligheten krever umiddelbar inngripen fra relevante myndigheter for å sikre faglig og etisk forsvarlig praksis i psykiatriske institusjoner, og for å holde ansvarlige aktører til ansvar når makt misbrukes for å forme enkeltmenneskers skjebne etter interne eller personlige agendaer.